Noko av det som gjer mest inntrykk på meg her i Arusha, er nabokonene våre. På veg opp til tomta vår køyrer me forbi nærmare 30 damer som sit langs vegen og hakkar på stein. Steinblokker på storleik med ein fotball blir knust til singel. For hand. Konene sit der på bakken heile dagen, så lenge det er lyst, sju dagar i veka.
Like ved, utanfor den vesle butikken, sit mennene og snakkar om "viktige ting". Nokre av dei drikk oppsiktsvekkande ofte frå flasker med Serengeti. Øl.
Ein gong innimellom kjem ein blå lastebil og hentar eit lass med singel. For eit slikt lass får damene betalt rundt 80 000 Tanzania-shilling. Det vil seie at det er om lag 400 norske kroner som skal fordelast på rundt 30 nabokoner. Så skal mennene deira ha ein dryg andel, før damene kan gjera matinnkjøp til born og vaksne. Ei dagsløn på 500 shilling er ikkje uvanleg. Cirka 2,50 kroner, etter 12 timars hardt arbeid.
Eg har hatt det ganske travelt i det siste. Mykje å gjere på jobb - for Guds rike. Men det kan framleis ikkje samanliknast med innsatsen desse konene legg ned for familiane sine.
Mener med ditt svar du at tilstanden er lik over hele det afrikanske kontinent? Det er nemlig lett å tolke innlegget ditt slik. Og det er dessuten en drøy påstand. Kontinentet er jo enormt, og de lokale forskjellene likeså. Det du nevner er kanskje et faktum i ditt nabolag, men ikke nødvendigvis overalt. Jeg anbefaler deg å slutte å omtale Afrika som et eget land, og afrikanere som et "folk". Det skulle jeg faktisk ønske alle misjonærer, bistandsfolk (og journalister!) kunne lære seg.
Og som en bisetning til slutt: hvis de fleste menn er drukkenbolter som ikke gjør nytte for seg kan jo konene skille seg fra dem, -eller la være å gifte seg med dem i utgangspunktet.
Kjente meg i hvertfall igjen i beskrivelsen. Jeg har aldri vært i Arusha, men i Cochabamba, Bolivia er det mye av det samme. Mennene sitter på kroa, og kvinnene jobber livet av seg.