
... at denne bloggen har hatt langt færre besøkande etter at eg flytta til utlandet og at antalet kommentarar har stupt i takt med besøket.
Og eg som er så glad i litt åtgaum ... No kan eg jo ikkje klaga på deg, kjære lesar, som faktisk les - og kanskje kommenterer - dette innlegget. Men eg undrast likevel: Korleis kan det ha seg at blogginnlegg om bollebakst og fjesglaning kan sopa inn kommentarar i fleng, medan desse dramatiske og kjenslefylte orda ikkje skapte meir engasjement enn dei skarve to? (Takk for kommentaren, Kari - den andre kommentaren var min eigen.)
Etiketter: Knut, Samfunnskritikk
7 Comments:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
@Maria: Takk, du er verdsatt! Jeg gjør vel det samme selv...
kjekt me ongane dine, men kansje du begynne å mista litt drage på deg sjøl.... bare en tanke så slo meg... håpe alt står bra te forresten, huske på dåkk i bønn.
Guds velsigning
Sånn ellers: Ska prøva å bli flinkare med oppdateringar, både på denne bloggen og ungane sine. Kan ikkje lova noko når det gjeld Inger Line...