Det beste med blogging er når du har noko å vera misnøgd med. Når du kan skjella ut eit eller anna. Det gir ei riktig så god kjensle.
Problemet mitt no for tida er at eg har svært lite å vera misnøgd med. Livet mitt er altfor fint. Det er rett og slett altfor godt å bu her på Vestlandet.
Kan ikkje klaga på kulden. Det er februar og me har knapt sett snø.
Kan ikkje klaga på Oslo. Den staden er herleg langt vekke for tida.
Kan ikkje klaga på huset me bur i. Her er så koseleg som berre det.
Kan ikkje klaga på familien. Finaste jentene eg har sett.
Kan ikkje klaga på småbarnsforeldre. Har jo blitt ein av dei sjølv.
Kan ikkje klaga på framtidsutsiktene. Ser fram til fire år langt vekke frå Oslo og utan kulde.
Eg kunne klaga på sjefen. Men det hadde vore illojalt.
Så det einaste eg har å klage over, er at eg har lite å klage over.
Etiketter: Knut, Samfunnskritikk
9 Comments:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
montasje